Astrid ønsket velkommen og ledet dagens gudstjeneste. Åpningssangen var Det skal bli strømmer av nåde. Før Emma tente to lys i adventsstaken, leste Astrid fra Jesaja 9;2 – 6. v.6 – For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herrevelde er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste -.
I barneandakten leste Astrid historien om den fjerde vismannen som aldri kom frem til Betlehem. (Les hele historien nederst i denne artikkelen) Vi fortsatte med sangen Herre, jeg vil gjerne takke.
Etter nattverden holdt Eddie preken med overskriften; «Hva er din bekjennelse?» Med utgangspunkt i Ordspråkene 18;20-21, holdt Eddie en preken som varmt anbefales, og du kan lytte til den her.
Møte avsluttet med sangen O gjør min sjel hvit som sne.
Den fjerde vismannen – En fortelling fra Etiopia
Du har hørt om de tre vismennene som hadde fulgt Betlehemsstjernen fram til stallen der Jesus ble født. De hadde med gull, røkelse og myrra til ham, og da de fant ham, knelte de ned foran ham og tilba ham. Men er vi så sikre på at det var tre vismenn? I Matteus-evangeliet i Det nye testamente står det ikke noe om hvor mange de var. Etioperne forteller at de var fire. Vi vet jo at vismennene kom fra øst. Men den fjerde vismannen kom fra sør, sier etioperne. Han var fra Etiopia, og her skal du få høre historien slik etioperne forteller den.
De fire vismennene hadde truffet hverandre for mange år siden. De hadde alle sammen hørt at nå nærmet tiden seg da det skulle bli født en stor konge, den største av alle konger. Akkurat på den tiden da han skulle bli født, ville Gud tenne en ny stor stjerne på himmelen. Vismennene hadde avtalt å dra av gårde så snart de hadde sett stjernen for å møtes i ørkenen og sammen forsøke å finne den nye kongen. Hver kveld var vismennene ute for å se etter den nye stjernen. En ny stjerne på himmelen kan man se hvor i verden man er.
Og en natt skjedde det. En stjerne de aldri hadde sett før sto stor og skinnende på himmelen. Alle fire skyndte seg av gårde. Men hva var det som skjedde? Stjernen sto ikke stille, den beveget seg, og det var akkurat som den sa: Følg meg, så skal jeg vise dere veien. Og vismennene fulgte etter stjernen. Dag og natt var de på vand- ring, og tilslutt kom de til ørkenen der de hadde avtalt å møtes mange år i forveien. Først kom den første, litt etter den andre og tilslutt kom den tredje. Men hvor er vår venn den fjerde vismannen, sa de til hverandre. La oss slå leir her og vente på ham, vi har jo lovet hverandre at vi skal gå sammen. Og de ventet i dager og netter, men den fjerde vismannen kom ikke. Bedrøvet bestemte de seg til sist for å gå for å finne den store kongen uten den fjerde vismannen. Og vi vet at de kom fram til barnet i krybben der de knelte ned og ga ham gavene sine. Siden dro de hjem en annen vei enn de hadde kommet for at ikke den onde kong Herodes skulle finne Jesusbarnet og drepe ham.
Men hva hadde hendt med den fjerde vismannen? Liksom de andre tre hadde han dratt av gårde glad og spent med stjernen som veiviser. Men da han nærmet seg stedet i ørkenen der de hadde avtalt å møtes, ble han over- falt av røvere. De sparket og slo ham og tok fra ham gavene som han hadde med til den nye kongen. Han ble liggende syk og forslått før han langt om lenge bestemte seg for å dra tilbake til hjemlandet sitt. Han hadde jo ingen gaver med seg lenger.
Men den fjerde vismannen kunne aldri glemme at han en gang hadde vært på vei til den nye kongen.. Mange år senere tenkte han: Nå må vel denne store kongen være voksen, kanskje jeg skulle prøve å finne ham nå?
Og på nytt ga han seg i vei. Han så ingen stjerne, men han hadde gransket de hellige skriftene som folket i hans land hadde fått fra jødene, og derfor visste han at han ville finne kongen i jødenes land, Israel. Langt om lenge nådde han fram, og en dag sto han virkelig foran den store kongen som jo slett ikke lignet noen konge med krone og fine klær. Han så ut som en vanlig mann. Han var til og med fattig så det ut som. Men det var som en stråleglans av godhet og kjærlighet om ham, så vismannen var helt sikker; dette var den store kongen som han hadde forsøkt å finne for mange år siden. Han knelte ned foran Jesus og var lykkelig. Men så kom han til å tenke på gavene som kongen skulle fått. Han hadde jo ingenting å gi ham.
”Herre konge”, sa han, ”en gang for lenge siden var jeg på vei til deg med kostelige gaver som jeg skulle gi deg. Men de ble røvet fra meg, og her står jeg med to tomme hender.” ”Min venn”, sa den store kongen. ”jeg har mye å gjøre for menneskene her i denne verden. Jeg trenger noen til å hjelpe meg. Det er dine hender jeg trenger – dine tomme hender.”
