Det nye året startet med bønnegudstjeneste. Oddmund siterte en gammel sang til innledning:
Her mens alt er stille venter jeg på deg,
Herre, om du ville tale nå til meg!
Mens du fra det høye gjennomskuer meg,
vil jeg stille bøye hjertets kne for deg.
Kan ditt ord enn smerte, Har du Himlens trøst;
stille skal mitt hjerte lytte til din røst.
Lær mig helt at kjenne, hva du vil, o Gud;
lad min lampe sende lys i mørket ut!
Herre, jeg er stille, vendt i bønn til deg;
kraftens dype kilde selv du åpner mig!
Eva hadde barneandakt, og med flanellograf formidlet hun historien om Jesus som gutt i tempelet.
Før det var åpent for å be eller dele vitnesbyrd, leste Oddmund fra Sakarja 1; 17 og la til nærområde i teksten: Rop ut på ny og si: Så sier allhærs Gud: Enda en gang skal mine byer (bygder) flyte over av det som godt er. Herren skal igjen ha medynk med Sion (menigheten) og velge ut Jerusalem (Sommarøy) enda en gang.
Det har vi lov å tro og ha tillit til. Vi må aldri glemme at vi har å gjøre med en Allmektig Gud som vil at vi skal påkalle Han. Han vil så inderlig være oss nær, hjelpe oss, trøste oss, være støtte i hverdagen og ved vår side hele tiden. Da kan vi med frimodighet bytte ut byer med bygder, Sion med menigheten og Jerusalem med Sommarøy.
